Helgen er her! Ikke hvilket som helst helg heller, dette er den helgen der fjortizzer og rus(s) tar spaserturen til nærmeste stedet som er aktuel for å drikke øl. Der drikker de seg dritings, og angrer de neste dagene etterpå… Lærer aldri.

For oss som heller liker å holde oss til rolige former, må jeg trekke fram en låt som har gravd seg innover øregangen og helt inn til musikkhjernen min. Den er så fengende at det nesten er skummelt. Dette er Sia – Clap Your Hands:

Skummelt fengende fra damen som jeg tror vi kommer til å høre mye mer ifra framover. Hurra for Sia! Skål.

Festivalene rundt om setter opp navn på plakaten sin i disse dager, men det er dessverre et navn jeg ikke ser så ofte, som burde være der. Lama. En festlig blanding av jazz, elektronika og rock i et. Jeg har slengt ut låten Beginning av de før, men noe godt kan aldri gjentas ofte nok:

Lama – Beginning from Lama on Vimeo.

Denne låten er kanskje den aller beste låten laget av et norsk band, hvis man regner utifra gåsehudskalaen min. Beginning er fra deres sistealbum Look What You Made Us Do, som er et album jeg elsker å drømme meg bort med. Lama kom med ny singel på mandag og du kan sjekke ut mer av Lama på WiMP heeeeer.

Jeg ramlet innom en fisefin musikkblogg med navn Slowcoustic igår og fikk høre noen vakre toner. Vakre toner fra Australia og Anugs & Julia Stone. Jeg ble småforelsket i deres låt Big Jet Plane etter et lytt, og jeg har alltid lyst til å gjøre det litt småforelska også, så værsegod:

Angus & Julia Stone – Big Jet Plane

Låta er hentet fra deres album Down The Way som ble plassert i platehyllene denne måneden.
Albumet kan du høre her:
WiMP
Spotify

Jeg er så poppis at jeg får frierbrev fra musikere jeg. Eller, jeg liker å tro jeg er poppis. Flere band og artister har sendt over mail om at jeg bør sjekke ut låtene deres. Noe jeg alltid gjør, men det er ikke alltid jeg finner det så interessant at jeg velger å skrive om det. Men jeg tenkte at jeg må jo skrive om hva jeg får i mailboksen min av og til. Ta vel i mot John Snow.

Telemark, sommeren 2008. Ved årsskifte var de et komplett band, og dro fort over til Irland for å lage EP. Vips, 14. Januar 2010 var EPen ute, der man finner fire vakre låter, deriblandt Supersonic:

Akustisk versjon av Supersonic, spilt inn hos Radio Grenland.

EPen er kjøpt, og i disse dager sitter undetegnende og synger med på musikk som er veldig bra. Anbefaler deg virkelig å høre musikken til John Snow på MySpace sidene deres eller ved å kjøpe EPen på iTunes. Jeg kan nesten vedde litt på at vi kommer til å få høre mer fra John Snow iløpet av 2010 og framover. GO ON! Hva syntes du?

…og dersom du er et band som føler for å sende meg promo, link eller annet staselige ting skal du få lov til det. joakim(at)radiomann.com as always.

Velkommen ombord til Susanne sitt univers. Du går inn i hennes univers, og blir redd. En litt dyster, men alikevel perfekt åpning. Det fryser på ryggen, du fryser på armene. Ja, egentlig overalt. The Brothel hviskes inn i øret ditt, mens du føler at du rett og slett har kommet feil. Du vil ikke dø nå. Du vil ikke være i himmelen. Nei, du er ikke det. Du hører bare på et av Norges beste album noensinne.

Susanne Sundfør – The Brothel

Kanskje du er som meg; tross at singelen The Brothel er temmelig ny, er det alikevel den låta jeg har hørt på flest ganger iløpet av det siste året. En singel som beskrives best med følgende ord: Best. Så, da kan du vel si at forventningene til albumet var stort? Oh yeah, men faen som hun innfrir.

Susanne live på Lydverket med Turkish Delight. Du kan sjekke The Brothel live her.

Som tidligere nevnt, i dét plata er inne i cd-spilleren havner du midt inne i noe spesielt. Susanne sitt eget fantastiske univers. Med låter som Black Widow, Its All Gone Tomorrow, Turkish Delight og O Master sitter du igjen med et kongelig smil og tanker om å være inne i et fjell med mystisk lysetting, trippende dråper som treffer små vannkilder.

Susanne kom som et frisk pust med Walls, og leverte med påfølgende album. Hun kom med et av norges friskeste pust med The Brothel og leverer noe så innigranskæven med dette albumet. Skaffer du ikke dette albumet til platesamlingen din, vil jeg si du ikke har en verdig platesamling. Gratulerer, Susanne!

Ellie har en lysende framtid. Framtid med store forventnigner rundt seg. Sammen med nevnte Marina and the Diamonds er disse to klare stjerner på himmelen for Storbritannia. Ellie er bare den sterkeste.

For Ellie sin musikk tok fatt i meg fra første stund. Førstelåta Guns and Horses, som også var en stor MySpace-hit, var en perfekt start på albumet Lights. Den bare svinger seg like godt rundt i øregangene mine, som Aksel Lund Svindal svingte seg nedover Super-G-bakken under OL. Ellie er god som gull.

Ellie Goulding – Guns and Horses.

For min del er Ellie det som frister aller mest med Hovefestivalen iår, for dette er rett og slett glinsende vakkert fra en av Storbritanias største fremtidige stjerner.

Sjekk ut albummet Lights her:
Spotify
Wimp

Marina og Diamantene. Hollywood og Mowgli’s Road. To låter som har surret på P3 i det siste. Ikke uten grunn, de er begge fra et kanonalbum fra en av årets beste nykommere.

I tillegg til å være den som alle engelske musikkritikere snakker om, er hun nå aktuell for Øyafestivalen. Hun har allerede havnet på “Skal-og-må-se-under-øya”-listen min, og det ikke uten grunn. Albummet The Family Jewels er en deilig bolle fylt med det beste slaget snacks.

Marina and the Dimanods – Hollywood

En bolle som for meg er fylt med litt mandig ostepop og til tider småskrikete French Fries. En litt småspesiell blanding, noe som også er særeget for diamanten Marina. Lett pop som er produsert sammen på en utrolig god måte som gjør at alle forventningene til Marina går i oppfyllelse. Jeg vil tippe at Marina blir en av 2010′s største sukseer, sammen med en annen pike… som jeg snart skal nevne.

Hør albumet The Family Jewls her:
Spotify
Wimp